Der Haukerenna krysser Haukeelva, var det bygget en ganske luftig viadukt med betydelig fall for å ta opp høydeforskjellen fra nordbredden til sydbredden. Her gikk det såpass unna med syklene at det ble liten anledning til å nyte utsikten. I dag er forfallet godt på vei, men sammenlignet med bildene jeg har fra 2008 fra samme sted har det ikke forverret seg mye i løpet av de siste fem årene.
TweetI dag ser ikke Haukerenna særlig innbydende ut for sykling, med råtnende understøttelse og trefall over. Men i 1960 var det fortsatt fløting her (siste år var 1963), og renna var i god stand. Passe fall var det også, så vi slapp å trå, og det var god plass til syklene med oppakning.
Teksten til bilde nr. 19652 gir bakgrunnen for at vi havnet her under Roverprøven i 1960. Selv om våre DBS-sykler med Sturmey Archer tretrinns planetgear, ballongdekk og godt avfjæret sadel var forholdsvis godt egnet til kjøring på dårlig grusvei, var den 12 år gamle anleggsveien Haukenveien mer som terrengsykling å regne. Men etter kartet gikk jo tømmerrenna også til Svarten, og den måtte da være en bedre mulighet?
Som bilde nr. 19650 viser, er overløpet i Byvannsdemningen nå tørt, men det renner likevel bra i bekken/elva nedenfor. Vannet kommer ut i åpningen i muren ved skuret ved elveleiet. Interessant nok kom det flyvende en middels stor rovfugl fra demningen to ganger mens jeg var der. Kan demningen gjemme et rede?