Bruk skjemaet under til å søke etter bilder og sortere resultatet. Merk at det er mange kombinasjoner som ikke vil gi resultat. Resultatet vises i bildeslideshowet og i tabell under skjemaet. Slideshowet spiller av seg selv hvis muspekeren holdes utenfor bildet.
Lauvkleiva er den midterste av de tre gamle ferdselsveiene opp på Kolsås fra vest. De andre er Åsbråtakleiva i nord (bilde nr. 12961), og Merradalen i syd (bilde nr. 12893). Alle er opparbeidet slik at de kan ha vært tømmerveier for vinterkjøring. Hensikten med den lille muren til høyre i bildet er ikke klar, om den da ikke var brukt som skytestilling i forbindelse med f.eks. elgjakt. Det er stor elgtrafikk i Lauvkleiva vinterstid.
I slutten av oktober er det gjerne vått og til tider tåke i Marka, men det har så definitivt sin sjarm det også. Fra Varingskollen er utsikten beskjeden, for ikke å si fraværende i slikt vær. Men utsikten på kort hold, langs stien, kan være riktig sjarmerende.
Der tråkket fra Gråmagan møter stien fra vest mot Tjuvenborgen ligger denne lille navnløse putten. Om våren og etter regn er den like stor som den mer kjente Kolsåsputten vest på Nordre Kolsås. Stupet til venstre leder inn i en trang dal med stup på begge sider og krattmyr i bunnen. Her har det ofte knaket av elg.
Fra Gråmagan til Tjuvenborgen gikk det før et ganske tydelig tråkk forbi Fantesteinen og over den aller østligste ryggen på Nordre Kolsås. Det er forsatt mulig å ta seg frem der, og da får du denne fine utsikten over Dælivann og videre ut Oslofjorden.
Som så mange andre konstaterte denne helgen, var det tåka som dominerte fargeskalaen i Marka. Her står vi på Helgeren dam og ser utover vannflaten nordover. Nesten ti grader denne søndagen og bare fantasien kan gjøre det vinterlig, som på bilde nr. 13192, tatt ti måneder tidligere.
Kolsås/Dælivannområdet ble vernet som landskapsvernområde i 1978, og Kolsås-stupene ble fredet som naturreservat. Til tross for utbygging av både Løkenhavna og Toppenhaug har området mellom blåstien mellom Søndre Kolsås og Nordre Kolsås og øststupene nesten ikke blitt brukt etterpå. Dette er fra den østligste hovedstien merket som tydelig sti på o-kartet fra 1979. Kan nå bare følges ved å følge konsentrert med på o-kartet fra dengang.
Setertjern ligger som en liten idyll ved sydfoten av Nordre Kolsås. Alltid stemningsfullt, men stemningen varierer kraftig. Med det været som er nå for tiden, er tjernet speilblankt og heller fargesvakt. Nordre Kolsås i tåkedis til høyre i bakgrunnen.
Flott, klar stjernehimmel og skarp månesigd da jeg sto opp søndag morgen. Kombinert med optimistmeteorologens værmelding kunne dette bli dagen for tur langs oversiden av øststupene på Kolsås. Dette var utsikten som møtte meg ved toppen av trappene fra Søndre Kolsås. Det var det siste jeg så av solen den søndagen.