Bruk skjemaet under til å søke etter bilder og sortere resultatet. Merk at det er mange kombinasjoner som ikke vil gi resultat. Resultatet vises i bildeslideshowet og i tabell under skjemaet. Slideshowet spiller av seg selv hvis muspekeren holdes utenfor bildet.
I det flatere partiet ved viadukten er Haukeelva ganske bred og steinet, og ved sommervannføring er det mulig å krysse elva tørrskodd her om man har rimelig god balanse og finner de riktige omveier. Elva var fløtningselv til 1916, da den første tømmerrenna av tre ble bygget. Trerenner hadde en levetid på bare 10-12 fløtninger, og i 1939 ble trerenna skiftet ut med en renne av stålprofiler som var skjøtt sammen med klinkenagler. Som bildet viser, står fundamentene og renna fortsatt bra på nordsiden, men fundamentene er svekket av råte. Kan det være isgang som har «tatt» fundamentene midt i elva? Kjentmannspost 2004-06.
Haukeelva var kjent som en meget vanskelig fløtningselv med flere «stygge» fosser. I tillegg går den for den meste i en kløft med bratte vegger, som sikkert gjorde saken enda verre når tømmeret vaset seg. Det er mange spor langs breddene etter at elveløpet har blitt renset for stein, men bare én skåmur, som bildet viser. Den er til gjengjeld murt av store blokker, og skal være over tre meter høy på det høyeste og 50 meter lang.
Denne gangen sto sykkelen igjen ved demningen i Hauken, og retur langs Haukeelva var en fristende retur. I Kjentmannshåndboken 2004-06 er utløpet av Haukeelva i Svarten beskrevet som en liten «Trollfjord». Det kan godt stemme om man kommer dit i kano, men de padlende denne dagen dro bare langs motsatt bredd og inn i Butleren, så det fikk jeg ikke sjekket. Men pent er det der, og breddene er bratte og på sydsiden ganske utilgjengelige.
Etter en ganske interessant sykkeltur i renna, var vi ved Svarten, men hvor var veien? Kartet på bilde nr. 19652 gir svaret, men på kartet fra 1946 var den jo ikke inntegnet. Så da var det å sykle renna opp igjen, men det gikk ikke, for det var ikke plass til pedalene når vi nå måtte trå. Å balansere på rennekanten og trille var heller ikke på tale, alt for risikofylt der renna var oppbygd og over viadukten. Så da ble det å bære syklene med oppakning dem gjennom krattskog med myr eller steinet grunn langs Svarten og opp lia til vi endelig fant veien. Sjelden har vi brukt så mye tid og krefter på en snarvei som skulle spart oss nettopp tid og krefter. Men Roverprøven ble godkjent.
Der Haukerenna krysser Haukeelva, var det bygget en ganske luftig viadukt med betydelig fall for å ta opp høydeforskjellen fra nordbredden til sydbredden. Her gikk det såpass unna med syklene at det ble liten anledning til å nyte utsikten. I dag er forfallet godt på vei, men sammenlignet med bildene jeg har fra 2008 fra samme sted har det ikke forverret seg mye i løpet av de siste fem årene.
I dag ser ikke Haukerenna særlig innbydende ut for sykling, med råtnende understøttelse og trefall over. Men i 1960 var det fortsatt fløting her (siste år var 1963), og renna var i god stand. Passe fall var det også, så vi slapp å trå, og det var god plass til syklene med oppakning.
Teksten til bilde nr. 19652 gir bakgrunnen for at vi havnet her under Roverprøven i 1960. Selv om våre DBS-sykler med Sturmey Archer tretrinns planetgear, ballongdekk og godt avfjæret sadel var forholdsvis godt egnet til kjøring på dårlig grusvei, var den 12 år gamle anleggsveien Haukenveien mer som terrengsykling å regne. Men etter kartet gikk jo tømmerrenna også til Svarten, og den måtte da være en bedre mulighet?