Bruk skjemaet under til å søke etter bilder og sortere resultatet. Merk at det er mange kombinasjoner som ikke vil gi resultat. Resultatet vises i bildeslideshowet og i tabell under skjemaet. Slideshowet spiller av seg selv hvis muspekeren holdes utenfor bildet.
Vel 100 meter syd for hoveddemningen er det stor vik i Trehørningen, og der er det bygget en atthaldsdemning. Den er nå overgrodd med vegetasjon og mose, men enkelte steder er det mulig å se at den er dekket med fint tilpasset stein på samme måte som for hoveddemningen, men med slakere sider.
Hoveddemningen er egentlig en atthaldsdemning, men hadde i tillegg et bredt overløp som var regulerbart. Det besto av en jernkonstruksjon med bukker og en skinne i topp og bunn som horisontale trebjelker kunne støtte seg på. Bildet viser en endebukk og restene av bunnskinnen. Trehørningen hadde tidligere utløp til Askeren, og det forklarer at det var funnet grunn til å demme den opp til et reservoar for en mølle.
Siden demningene ved Trehørningen egentlig bare skulle brukes til øke vannstanden i vannet, var de ikke utstyrt med tappe- eller fløtningsluker. Som bildet viser, er dette en stor steindemning, hvor steiner med forskjellig fasong er tilpasset hverandre som om noen skulle laget og lagt et kjempemessig tredimensjonalt puslespill.
Trehørningen ble ikke bare ledet om og tappet i forbindelse med Det store vanntyveriet, den ble også demt opp med to demninger. For arbeidere, ingeniører og oppsynsmenn ble det bygget en brakke øst for hoveddemningen. Bildet viser det av grunnmuren med mange kjellerrom som det er mulig å se og fotografere i krattet som typisk vokser opp i ruiner og i hogstfelt.
Når vannet kom inn i ringen på dette nivelleringspunktet i Sølvvika, måtte tunnelarbeidet stanses på grunn av fare for oversvømmelse. I dag hadde det akkurat nådd dette nivået, kanskje med hjelp av sterk vind og bølger. Teksten på jernbolten er A. B. Nº 10, Akerselvens Brugseierforenings bolt nr. 10.
Tunnelen mellom Helgeren og Myrtjern ble laget i perioden 1901 – 1903, og gjorde det mulig å tappe Helgeren så langt ned at Sølvvika ble tørr, så tømmeret ikke kunne fløtes derfra. I 1903 ble det derfor bygget en steindemning med fløtningsluke, slik at tømmeret også kunne fløtes ved lav vannstand i Helgeren. Vanligvis er denne demningen helt under vann, slik den var da jeg besøkte Sølvviksdammen, kjentmannsmerkepost 29 i perioden 2004 – 2006, og umulig å se gjennom bølgene. Men nå var det rapportert at Helgeren har uvanlig lav vannstand for tiden, og da må man benytte muligheten.
Sølvvika var startsted for mye av tømmeret som skulle fløtes over Helgeren. Her finnes fortsatt spor etter fløtingen i form av festebolter og grove kjettingbiter for å holde lensene sammen. Denne nokså rustne samlingen ligger rett utenfor arbeiderbrakka på bilde nr. 30083.
Tunnelen mellom Trehørningen og Helgeren var også en del av Det store vanntyveriet, overføringen av vann som skulle rent til Hakadal/Nittedal til Maridalsvannet og Oslo. Den ble laget i perioden 1901 – 1908. Her, på en odde på østsiden av Sølvvika, lå brakken til arbeiderne som laget den 880 meter lang tunnelen. Den, og andre tufter etter hus fra anleggsperioden, er nå bevokst med skog, men her er fortsatt grunnmuren med matkjeller synlig. I bakgrunnen det egentlige målet for dagens tur, Sølvviksdemningen.
Dagens rast tok vi ved Ramnagrø. Her bygde skogsjef Fjellanger en hytte i 1920-årene. Hytta finnes ikke lenger her. Den er flyttet ned til Sørbråtan, men det går an å slå seg ned på den oppbygde vegen for å sette til livs matpakka. Det deltok 49 fotgjengere på dagens seniortur.